h1

Jordmødre varsler om ulovlige senaborter

mai 10, 2012

Nyhetsbildet de siste dagene viser at mange jordmødre og leger reagerer på at levedyktige barn blir abortert (les saken her). Det er på tide at noen sier i fra. De er tøffe disse jordmødrene som stiller seg fram og forteller historier vi alle reagere på, som de færreste av oss visste om. Vi snakker om barn i 22. uke og oppover, det vil si langt over 5 måneders graviditet. Det er klart du som jordmor reagerer når du står der og tar i mot et barn som viser livstegn. Også skal du ikke gjøre noe for å hjelpe barnet fordi det er bestemt til å ikke få leve opp. Jeg er selv jordmor så jeg vet at dette er en umenneskelig situasjon. Som jordmødre er vi utdannet til å redde liv og det ligger som en ryggmargsrefleks i oss at vi vil sette himmel og jord i bevegelse for å redde dette lille livet.

Men abortnemnden har godkjent at fødselen skal settes i gang og «forhåpentligvis» dør barnet underveis under fødselen. Noen ganger lever disse barna i alt fra minutter til timer etter fødselen. Noen ganger vil foreldrene holde barnet hos seg, men det vanligste er at barnet blir lagt på skyllerommet for å dø. Det var jo bestemt til å dø.

I Danmark har det vært mye fokus på barn som lever en stund etter senabort, hvilket ikke er så uvanlig som man kan tro. Der har diskusjonen vært om det er mest humant å gi disse barna en dose kalium inni hjertet (=stopper hjertet) før fødsel, slik at foreldrene slapp ubehaget av å se barnet gi livstegn når det kommer ut. Snakk om feil fokus! Det vi må ta tak i og diskutere er om vi kan kalle oss et sivilisert samfunn om vi tar liv av et barn kan reddes dersom det skulle fødes for tidlig og om det er ønsket.

Denne praksis som kommer fram i lyset nå er dessverre alt for utbredt. Flere jordmødre og leger har kontakt meg de siste årene for å fortelle om kritikkverdige senaborter. Men ingen har før nå våget å gå ut offentlig for å fortelle hva som skjer. Stiller du for kritiske spørsmål inne på Kvinneklinikkene kan du risikere jobben din. Norge er et lite land og våre forhold små. Hvordan skal du da våge å fortelle om lovbrudd og gråsoner til styresmakter og media? Jeg har kontakt med journalister som tilbyr seg å anonymisere sine kilder, dersom noen kan stå fram og fortelle, men dette er også en risiko. Så man forholder seg taus, på tross av man som helsepersonell er pliktig til å si ifra dersom noe mistenkes å være i strid med loven (=uforsvarlig praksis). Denne tausheten er forståelig når du er redd du kan miste jobben. Men det er mange på fødeavdelingene våre som jobber med indre konflikter på grunn av det de ser og er med på. Paragraf 4 i helsepersonelloven sier at: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig».

Derfor er dette som skjer nå uendelig viktig! Det er uverdig at et barn skal ligge i flere timer på et skyllerom for å dø, bare fordi det av en eller annen grunn ikke passer inn i våre liv der og da. Men for at det skal skje en endring må noen fortelle om det som skjer, være et sannhetsvitne rett og slett.

Helsedirektoratet har nå fastslått at jordmødrene på Rikshospitalet har hatt rett i sin reaksjon på at barn som har blitt født fram på grunn av senabort, er alt for store i forhold til hva som er lovlig. Helseministeren har gått ut og sagt at disse ulovlige abortene må opphøre. Det hele startet med noen som reagerte og valgte å gjøre noe med det de visste. La oss nå håpe at også andre kan stå fram og fortelle det de har sett, slik at denne praksis kan opphøre.

Liv Kjersti Skjeggestad, jordmor og generalsekretær i Menneskeverd

Advertisements
h1

Velkommen til verden Ludvik

desember 20, 2011

Babyen Ludvik ble grovt trakassert på nettet fordi han har Downs syndrom. Den lille familien ble dypt rystet over denne sjikaneringen. Men de er ikke alene. Tusener har reagert på mobbingen ved å ønske Ludvik velkommen til verden på facebook.  Vi startet opp støttesiden Velkommen til verden Ludvik  som nå har nærmere 30 000 tilhengere på facebook. Det store engasjementet for den lille familien sier noe om at menneskeverd og likeverd er noe som ligger vel bevart i den norske folkesjela. Vi reagerer og lar oss bevege når disse verdiene blir tråkket på.

Hva tenker du på når du hører begrepet menneskeverd? Hva med likeverd? Ofte blir slike ord for store til at vi klarer å knytte dem til hverdagslivet. Det er historier som denne og dine personlige historier som fargelegger betydningen og innholdet i disse ordene.

Bildet er en illustrasjon.

Her er noen av hilsenene fra facebooksiden opprettet for Ludvik:

-Vakker og dyrebar gutt. Ikke la noen fortelle dere at Ludvik ikke er like mye velkommen som alle andre barn. Stå på!

– Jeg er overbevist om at vi trenger deg Ludvik! Det er derfor du har kommet til oss.

– Naturen har selv valgt mangfold som strategi, enfoldighet er en moderne trend vi må regne med at går over. Alt godt Ludvik

– Velkommen til verden Ludvik! Jeg håper du og mamma og pappa møter mange mange mennesker som ser deg som en berikelse i samfunnet. For det er du. Lykke til!

– Velkommen vakre, lille. Vær akkurat som du er – du er helt perfekt!

– Vakker og dyrebar gutt. Ikke la noen fortelle dere at Ludvik ikke er like mye verdt som andre barn.

– Mennesker med Downs syndrom må være de mest ærlige, kjærlighetsfulle og fantastiske mennesker som blir født. Så klart har de mangler, har ikke vi alle?

Vi må spørre oss selv om vi ønsker et samfunn hvor den minste annerledeshet skiller seg ut og fremmedgjøres? Hvem vil til slutt da gå fri? Er vi ikke alle litt mer eller mindre annerledes? La oss heller hjelpe hverandre til å få lov til å leve livet fullt ut akkurat som slik vi er!

Ludvik og hans foreldre er overveldet over støtten de har fått. Mor til Ludvik sier at hun erfarer det som om hele Norge står sammen med dem. Vi er glade for at denne livshistorien som startet så vondt og sårt for en familie, kan bli til berikelse for mange. La oss fortsette å stå opp for likeverd og rettferdighet i dette landet.

La denne julens budskap bli at samfunnet vårt har plass til alle mennesker, både fødte og de som fortsatt er i mammas mage. Vi sier til deg Ludvik, og til alle «Ludviker», at dere er hjertelig velkommen. Ethvert liv har en uendelig verdi!

h1

Unge mødre

august 24, 2011

Det finnes ingen gode støtteordninger for unge mødre i parforhold som velger å fortsette skolen, skriver NRK Nordland i denne artikkelen.
Tone Martinussen forteller at hun ble bedt om å ta et voksent valg da hun ble gravid, og at dette betydde å ta abort. Hvorfor er det slik at det ”voksne valget” er å ta abort? Er det ikke like voksent å bære fram og ta seg av barnet?

Line Konstali bekrefter i samme artikkel at unge mødre utsettes for stigmatisering. De får mange blikk og kommentarer. ”Holdningen er at dette klarer de ikke. Det blir for tøft å oppdra et barn og samtidig fullføre en utdanning. Mange har glemt at det å få barn er helt naturlig” sier Konstali.

Nettopp holdninger, omgivelsene rundt og økonomi er de viktigste årsakene til at (unge) kvinner i Norge i dag velger å avbryte svangerskapet i stedet for å bli mødre. Dagens ordning med foreldrepenger gjør at de som trenger det mest, får minst. Unge jenter, uten nylig arbeidserfaring, som fortsatt går på videregående skole eller nettopp har avsluttet studier får i underkant av 36 000 kr når de føder barnet. I dagens Norge er det langt under vår relative fattigdomsgrense, og det rekker ikke langt for en ung familie. Tenåringspar som velger å bære fram barn under videregående opplæring faller også utenfor støtteordningen gjennom Lånekassen.

Vi ønsker oss bedre ordninger som gir kvinnene et reelt valg, selv om du er ung, bor sammen med barnefaren og tar utdannelse. Vi vil ha et system som tar vare på de som trenger det mest. Vi vil ha en støtteordning som gjør det mulig å kombinere skolegang med det å være foreldre.
Det å få barn er noe positivt! Vi heier på dere!

h1

Åshild blogger til ungdommen

august 3, 2011

Vi er tilbake på kontoret etter ferien. For litt over en uke siden smalt det i Oslo. Regjeringskvartalet ligger rett i nabolaget til kontorene våre. Vi har fått murpuss i vinduskarmene, knuste ruter i første etasje. Og overalt i gatene rundt oss. Jeg går over Youngstorget hver dag, til og fra jobb. Stedet som så ut som en krigssone. Hadde jeg ikke hatt ferie, er sannsynligheten stor for at jeg hadde gått der akkurat da det smalt. På samme side som bombebilen sto.

Skremmende tanker. Og likevel så uviktige. For tankene går til de som var på Utøya. Det tryggeste stedet de kunne være. Unge, flotte mennesker. Som ikke finnes mer. Eller som sitter igjen med minner, bilder, historier de helst ikke vil huske. Men aldri kan glemme.

Jeg har alltid vært glad i mennesker. Og særlig i ungdommer. Når jeg hører historiene til de overlevende, får jeg vondt. Skikkelig vondt.
Grusomheten overgår min forestillingsevne. Tanken på at noen som helst må leve videre med slike historier… Jeg skulle så ønske de slapp.
Hjertet mitt blør.

Det viktigste jeg gjør i min jobb er å møte mennesker. Unge mennesker. Ungdommer, på nøyaktig samme alder som de som var på Utøya. Kanskje møter jeg noen i løpet av det kommende året. Som var der.
Så. Hørte. Løp. Flyktet. Jeg vil aldri forstå.

Ord blir mangelfulle.
Jeg kan ikke si noe som gjør dette ugjort. Jeg kan ikke gjøre noe for å forandre det som har vært.
Enda så sterkt jeg skulle ønske.
Det jeg kan er å vise deg kjærlighet.
For, som hun sa: ”Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen.”
La oss ta vare på hverandre. Mer enn noen gang.

Da synker våpnene maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd skaper vi fred.
Den som med høyre arm bærer en byrde,
dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Du er verdifull for meg. Jeg håper jeg ser deg.

Åshild

h1

Elvis i Glada Hudik

juni 7, 2011

Forrige tirsdag begynte en dokumentarserie på NRK1, ”Elvis i Glada Hudik”. Her møter vi teatergruppen Glada Hudik – der både funksjonsfriske og funksjonshemmede spiller sammen. Hele konseptet er helt herlig! Og skuespillerne er virkelig flinke!

Glada Hudik-teateret har en fantastisk historie, som begynte med Pär Johansson. Han startet å jobbe som miljøarbeider ved habiliteringssenteret i Hudiksvall, relativt umotivert og kun fordi han trengte en jobb. Raskt så han at det ikke stilles noen krav til funksjonshemmede – ingen hører hva de vil eller kan.  Dette gjorde Pär noe med. Hans ledelsesfilosofi er: «Inget är omöjligt – om man bara vågar tro på människor och ge dem en chans att utvecklas».

Teatersjefen (Pär) er fantastisk til å få fram det unike med skuespillerne i teateret. I programmet deler han mange av sine egne tanker rundt hva som er annerledes og normalt. Og han sier det på en så bra måte! Fra begynnelsen av arbeidet med teateret, har Pär og hans kollega Olle vektlagt å forvente de beste prestasjoner fra alle involverte parter – ut fra hvert individs forutsetninger.

I en verden der vi streber etter det perfekte viser de flotte menneskene i Glada Hudik oss hva livskvalitet egentlig handler om. Gjennom teateret, sangen, musikken viser de en livsgnist uten sidestykke – som sprer seg til oss som ser på. Dokumentarserien synliggjør sårbarheten, samtidig som folkene bidrar med noe stort. De skaper og sprer glede – både hos seg selv og til oss rundt. Alle behøver vi å møte mennesker som tilfører oss noe på denne måten!

Folka i Glada Hudik lever ut drømmene. En av jentene sa at hun drømmer om å bli stjerne – og hun ER stjerne.  Flere hundretusen svensker har sett forestillingene til Glada Hudik-teateret. I Sverige går nå i vår spillefilmen som viser historien til teateret, og i løpet av dokumentarserien bestemmer ensemblet seg for å legge ut på tur til New York. Følg med på ferden!

Ps! Får du ikke sett serien når den går på tirsdager på NRK1 kl 21.30, kan du se klipp fra gjengen i Hudiksvall på deres egen kanal på YouTube. Ellers kan du se små scener bak kameraet hos SVT. Sjekk også ut hjemmesiden til Glada Hudik Teater!

h1

Gjesteblogg fra Åshild: Aborttallene må ned

mai 30, 2011

Den siste tiden har Aftenposten hatt flere saker om unge mødre. Frøya Elisabeth Astrup (25 år og snart tobarnsmor) skriver i et innlegg: ”Støtt unge mødre som tar gode valg og hensyn på vegne av barna sine. Støtt mødre som ønsker å være til stede.” Jeg er helt enig med Astrup. Vi trenger både som enkeltmennesker og samfunn å støtte opp om unge mødre og deres familier slik at flere velger å ta i mot barnet de bærer. Aborttallene er alt for høye i dette landet (nesten 16.000 i 2009), og jeg tror at holdninger hos helsevesen, familie og venner, sammen med andre faktorer som for eksempel økonomi, gjør at mange unge jenter velger det som virker som den enkleste løsningen i en krisesituasjon.

I en artikkel i Aften 24. mai, sier 17 år gamle Malin Wilhelmsen at det å bli mor så tidlig ikke har ødelagt ungdomstiden hennes – men gitt henne andre prioriteringer. Videre sier Wilhelmsen at ”jeg håper samfunnet endrer seg, slik at det blir lettere å kombinere jobb og utdanning med foreldrerollen”. Mer enig kan jeg ikke bli! I dag er det alt for mye fokus på at jobb og utdanning er noe en må være ferdig med, før barn kommer inn i bildet. Jeg tror at dette er noe av grunnen til at over halvparten av gravide i alderen 20 – 24 år i Oslo valgte å ta abort i året som gikk. Vi må – hver og en, og fra politisk hold – gjøre det lettere å velge barnet.

I tillegg ønsker vi i Menneskeverd oss en engangsstønad på 150.000 kroner fra det offentlige som gis ved fødsel til de mødrene som ikke har krav på foreldrepenger. Økonomi er en av hovedårsakene til at vi har så høye aborttall som vi har, og med et konkret tiltak fra politikerne på dette punktet, kan vi sammen klare å få ned aborttallene!

Åshild

h1

Gjesteblogg: Åshild på Tryggheim

mai 18, 2011

De dagene jeg kan snakke og snakke i timesvis,  og de som hører på likevel kunne hørt mye mer.
De dagene jeg får mange svar, mye engasjement, mye respons, mange innvendinger.
De dagene jeg ikke er den som er mest provosert over virkelighetens realiteter.
De dagene det er mange følelser i sving.
De dagene jeg lærer mye av min egen jobb.
De dagene jeg ikke rekker å si alt, men det ikke gjør noe.

De dagene er jeg mest glad i jobben min.

Jeg er heldig,for jeg har mange sånne dager på jobb.
Idag var en av dem. Takk til elevene på Tryggheim vgs!